en første refleksjon
Posebyen Backstage (translation below)
Lørdag gikk startskuddet for Posebyen Backstage, et prosjekt hvor prosessen står i sentrum – et rom for å åpne, prøve ut og la kunst skje i øyeblikket.
Denne første seansen ble en intim og eksperimentell opplevelse. Jeg malte store akvarellflater – ett ark på nesten fem meter langt som strakte seg fra vegg og ned på gulvet, og et annet på to meter – festet på veggene med sort gaffatape. Det tykke papiret, fargene og bevegelsene ble levende i møte med musikken til Leon Muraglia, som med gitar og pedaler skapte et rikt og stemningsfullt lydlandskap. Musikken bar maleriet fremover, bundet sammen av en blanding av skjønnhet og uro.
En dukke var også til stede. Hun fikk liv innimellom, som en stille iakttager – eller medskaper – som malte og reflekterte over det som foregikk. Dette åpnet et nytt rom i performancen, en kontrast mellom lek og alvor, mellom det menneskelige og det sceniske.
Etter en kort pause fortsatte vi, og jeg kjente et behov for å knytte sammen de tre flatene med en havblå farge. Det skapte en ny helhet, som om papiret og rommet pustet sammen med musikken.
Selv om vi bare var få mennesker til stede, opplevdes det intenst. Jeg kunne gå rolig inn i maleprosessen, samtidig som jeg merket publikums nærvær. Det var meditativt, men også utfordrende – rommet satte begrensninger. Flere ganger ønsket jeg å sprute maling, å gå mer ekspressivt til verks, men plassen holdt meg tilbake. Det samme i forhold til begrensning for antall publikum.
Etterpå har jeg begynt å tenke: Hva om dukken får sin egen melodi? Hva om jeg selv blir dukken – med maske, kostyme og en lang pensel som forandrer perspektivet? Hvordan kan maleriet, musikken og karakteren vokse sammen til en større performance?
Jeg ser for meg en utvikling mot noe større – en verkstedhall, et monumentalt lerret, musikere side om side med Leon, og digitale elementer som trekker publikum inn i malingsprosessen. Lys som skaper dimensjoner, kontraster og nye perspektiver.
Posebyen Backstage har startet i det små – intimt, eksperimentelt, søkende. Men spirene er lagt. Og allerede nå aner jeg hvordan dette kan vokse til noe større: et performativt kunstverk der maleri, musikk, kropp og rom smelter sammen.
Jeg takker Cultiva for støtten.
Saturday marked the launch of Posebyen Backstage – a project where process takes center stage; a space for openness, experimentation, and allowing art to unfold in the moment.
This first session became an intimate and experimental experience. I painted large watercolor surfaces – one sheet almost five meters long stretching from the wall down to the floor, and another two meters high – both taped to the walls with black gaffer tape. The thick paper, the colors, and the movements came alive in dialogue with the music of Leon Muraglia, who created a rich and atmospheric soundscape with guitar and pedals. The music carried the painting forward, bound together by a blend of beauty and unease.
A doll was also present. At times she came to life – as a silent observer, or perhaps a co-creator – painting and reflecting on what was unfolding. This opened a new space within the performance: a contrast between play and gravity, between the human and the theatrical.
After a short break, we continued, and I felt a need to connect the three surfaces with an ocean-blue color. It created a new wholeness, as if the paper and the room were breathing together with the music.
Even though only a few people were present, the experience felt intense. I could move calmly into the painting process, yet still sense the audience’s presence. It was meditative, yet challenging – the space imposed its limitations. Several times I wanted to splash paint, to work more expressively, but the room held me back. The same applied to the limitation in audience size.
Afterwards, I began to wonder: What if the doll had her own melody? What if I became the doll – with mask, costume, and a long brush that shifts perspective? How can painting, music, and character grow together into a larger performance?
I imagine a development towards something bigger – a workshop hall, a monumental canvas, musicians side by side with Leon, and digital elements that draw the audience into the act of painting. Light that creates dimensions, contrasts, and new perspectives.
Posebyen Backstage began on a small scale – intimate, experimental, searching. But the seeds have been planted. And already now, I can sense how this may grow into something larger: a performative artwork where painting, music, body, and space merge into one.
I thank Cultiva for their support.