en første refleksjon

Posebyen Backstage

Lørdag gikk startskuddet for Posebyen Backstage, et prosjekt hvor prosessen står i sentrum – et rom for å åpne, prøve ut og la kunst skje i øyeblikket.

Denne første seansen ble en intim og eksperimentell opplevelse. Jeg malte store akvarellflater – ett ark på nesten fem meter langt som strakte seg fra vegg og ned på gulvet, og et annet på to meter – festet på veggene med sort gaffatape. Det tykke papiret, fargene og bevegelsene ble levende i møte med musikken til Leon Muraglia, som med gitar og pedaler skapte et rikt og stemningsfullt lydlandskap. Musikken bar maleriet fremover, bundet sammen av en blanding av skjønnhet og uro.

En dukke var også til stede. Hun fikk liv innimellom, som en stille iakttager – eller medskaper – som malte og reflekterte over det som foregikk. Dette åpnet et nytt rom i performancen, en kontrast mellom lek og alvor, mellom det menneskelige og det sceniske.

Etter en kort pause fortsatte vi, og jeg kjente et behov for å knytte sammen de tre flatene med en havblå farge. Det skapte en ny helhet, som om papiret og rommet pustet sammen med musikken.

Selv om vi bare var få mennesker til stede, opplevdes det intenst. Jeg kunne gå inn i maleprosessen med fred, samtidig som jeg merket publikums nærvær. Det var meditativt, men også utfordrende – rommet satte begrensninger. Flere ganger ønsket jeg å sprute maling, å gå mer ekspressivt til verks, men plassen holdt meg tilbake.

Etterpå har jeg begynt å tenke: Hva om dukken får sin egen melodi? Hva om jeg selv blir dukken – med maske, kostyme og en lang pensel som forandrer perspektivet? Hvordan kan maleriet, musikken og karakteren vokse sammen til en større performance?

Jeg ser for meg en utvikling mot noe større – en verkstedhall, et monumentalt lerret, musikere side om side med Leon, og digitale elementer som trekker publikum inn i malingsprosessen. Lys som skaper dimensjoner, kontraster og nye perspektiver.

Posebyen Backstage har startet i det små – intimt, eksperimentelt, søkende. Men spirene er lagt. Og allerede nå aner jeg hvordan dette kan vokse til noe større: et performativt kunstverk der maleri, musikk, kropp og rom smelter sammen.

Jeg takker Cultiva for støtten.