(English version follows)
Da jeg flyttet inn i Dansesalen på Kilden, endret Posebyen Backstage seg ganske radikalt.
Prosjektet hadde allerede vært gjennom flere åpne møter og kunstneriske undersøkelser, men nå fikk jeg noe som betydde mye: mer tid, et stort rom å arbeide i og tilgang til flere fagmiljøer. Jeg kunne bruke verkstedet, samarbeide med teknikere og invitere flere mennesker inn i prosessen. Det ga prosjektet en annen intensitet enn jeg hadde sett for meg da jeg opprinnelig skrev søknaden.
Sammen med Bojan på verkstedet begynte jeg å arbeide videre med figuren som hadde oppstått under det første åpne arrangementet med Leon Muraglia. Jeg hadde ikke lyst til å slippe den, men ønsket å undersøke den videre. Samtidig begynte vi å lage en maske av mitt eget ansikt. Ansiktet ble digitalisert, bearbeidet og 3D-printet, og plutselig eksisterte det både som mitt eget ansikt og som et fysisk objekt jeg kunne ta på og bruke i rommet.
Det ligger mange spørsmål i dette som jeg fortsatt er opptatt av, men denne uken handlet først og fremst om å arbeide praktisk og se hvor materialet kunne føre oss.
Vi malte hver dag. Store lerreter ble tapet fast til gulvet, og malingen ble en viktig del av arbeidet i rommet. Samtidig begynte vi å undersøke lys og skygger sammen med Vitor og Laurent fra Kildens lysavdeling. Den svarte blonden fikk etter hvert en sentral plass. Vi kunne ligge inni den, skjule oss bak den og bruke lommelykter og andre lyskilder gjennom materialet. Små forskyvninger i lyset kunne forandre hele rommet. En arm kunne bli enorm på veggen, mens min ti år gamle niese, som var med som skuespiller, plutselig kunne fremstå som svært liten eller helt gigantisk.
Vi undersøkte hvordan lys og skygger kunne forandre forholdet mellom kroppene og skape ulike historier og stemninger. Det handlet ikke bare om å lysette rommet, men om å se hva som skjer når perspektiv, størrelse og avstand blir forskjøvet. Leon Muraglias musikk var allerede ferdig innspilt og hadde en tydelig atmosfære i seg. Vi brukte den bevisst som en del av arbeidet og lot musikken, lyset, kroppene, maleriene og figurene påvirke hverandre.
Etter hvert begynte jeg å forstå at dette ikke lenger bare var et arbeidsopphold. Da publikum skulle komme, begynte jeg umiddelbart å tenke performance og forestilling. Noen skulle faktisk se det vi holdt på med, og da måtte vi også tenke over hvordan vi ønsket å invitere dem inn.
Publikum kom i små puljer. Vi hentet dem ved personalinngangen på Kilden, tok heisen opp til Dansesalen og åpnet rommet for dem.
Det vi viste var fortsatt under utvikling, men vi hadde laget et lite forløp basert på det vi hadde arbeidet med gjennom uken. For meg ble dette en interessant erfaring. Å åpne en kunstnerisk prosess for publikum betyr ikke nødvendigvis bare å åpne døren til et arbeidsrom. Også en prosess trenger en form og en bevissthet rundt møtet med dem som kommer inn.
Denne kvelden fikk jeg også besøk av en tysk familie. Kvinnen hadde en utveksling med Agder Kunstnersenter, og familien hadde blitt anbefalt å komme på visningen. Det gjorde inntrykk på meg. I løpet av Posebyen Backstage har jeg vært opptatt av hvordan ulike institusjoner og fagmiljøer kan åpne seg mot hverandre og skape forbindelser. Denne kvelden opplevde jeg plutselig en liten og veldig konkret versjon av akkurat det. Noen hadde fortalt dem om visningen, de hadde valgt å komme, og etterpå ble det en samtale som også fikk et internasjonalt preg.
Jeg husker at jeg kjente på en stor takknemlighet. For dette var på mange måter noe av det jeg hadde håpet på: at et prosjekt kunne bevege seg mellom ulike steder og miljøer, og at forbindelsene mellom institusjonene faktisk kunne føre mennesker videre til noe de ellers kanskje ikke ville ha oppdaget.
Den første visningen førte også til at vi ble invitert til å presentere prosjektet under D-Art-konferansen, arrangert av Agder XR i forbindelse med Lyskunstfestivalen. Det ga prosjektet enda en arena og et nytt publikum.
Men det viktigste som skjedde denne uken, var kanskje at prosjektet begynte å finne et scenisk språk.
Da jeg flyttet inn i Dansesalen, hadde jeg en idé om hva jeg ønsket å arbeide videre med. Da uken var over, hadde det åpnet seg flere nye retninger. Arbeidet med figuren og masken, maleriene, lyset, skyggene, musikken og kroppene i rommet hadde begynt å trekke prosjektet mot performance og forestilling.
Posebyen Backstage er et kunstnerisk utviklingsprosjekt støttet av Cultiva og Kristiansand kommune, og utvikles videre i samarbeid med Kilden Teater. Prosjektet undersøker hvordan kunstneriske prosesser kan åpnes opp og deles med publikum, og hva som kan oppstå i møtet mellom kunstnerisk utviklingsarbeid, fagmiljøer, institusjoner og publikum.
When the Project Began to Take Shape
When I moved into the Dance Studio at Kilden, Posebyen Backstage changed quite radically.
The project had already gone through several open meetings and artistic explorations, but now I was given something that made a real difference: more time, a large space to work in, and access to a wider range of professional expertise. I could use the workshop, collaborate with technicians and invite more people into the process. This gave the project a different intensity from what I had imagined when I originally wrote the application.
Together with Bojan in the workshop, I began developing the figure that had emerged during the first open event with Leon Muraglia. I didn’t want to let go of it, but wanted to explore it further. At the same time, we began making a mask of my own face. My face was digitally scanned, processed and 3D-printed, and suddenly it existed both as my own face and as a physical object that I could wear and use in the space. There are many questions embedded in this that I am still interested in, but that week was primarily about working practically and seeing where the material might take us.
We painted every day. Large canvases were taped directly to the floor, and painting became an important part of the work in the space. At the same time, we began exploring light and shadow together with Vitor and Laurent from Kilden’s lighting department. The black lace gradually took on a central role. We could lie inside it, hide behind it and use flashlights and other light sources through the material. Small shifts in the light could transform the entire space. An arm could become enormous on the wall, while my ten-year-old niece, who took part as a performer, could suddenly appear very small.
We explored how light and shadow could change the relationship between the bodies and create different narratives and atmospheres. It was not simply about lighting the space, but about seeing what happens when perspective, scale and distance are shifted. Leon Muraglia’s music had already been recorded and carried a distinct atmosphere of its own. We used it consciously as part of the work, allowing the music, light, bodies, paintings and figures to influence one another.
Gradually, I began to realise that this was no longer simply a working residency. As soon as I knew that an audience was coming, I immediately began to think in terms of performance and theatre. Someone was actually going to see what we were doing, and that meant we also had to consider how we wanted to invite them into the work.
The audience arrived in small groups. We met them at the staff entrance at Kilden, took the lift up to the Dance Studio and opened the space for them. What we presented was still in development, but we had created a small sequence based on what we had been working on throughout the week. For me, this became an interesting experience. Opening an artistic process to an audience does not necessarily mean simply opening the door to a working space. A process also needs a form, and an awareness of the encounter with those who enter it.
That evening, I was also visited by a German family. The woman was taking part in an exchange programme with Agder Kunstsenter, and the family had been recommended to come to the presentation.
It made an impression on me.
Throughout Posebyen Backstage, I have been interested in how different institutions and professional environments can open themselves towards one another and create connections. That evening, I suddenly experienced a small but very concrete version of exactly this. Someone had told them about the presentation, they had chosen to come, and afterwards we had a conversation that also brought an international dimension to the evening.
I remember feeling a great sense of gratitude. In many ways, this was something I had hoped for: that a project could move between different places and communities, and that connections between institutions could actually lead people towards something they might otherwise never have discovered.
The first presentation also led to an invitation to present the project at the D-Art conference, organised by Agder XR in connection with the Light Art Festival. This gave the project another arena and a new audience. But perhaps the most important thing that happened that week was that the project began to find a more distinctly performative direction.
When I moved into the Dance Studio, I had an idea of what I wanted to continue working with. By the end of the week, several new directions had opened up. The work with the figure and the mask, the paintings, light, shadows, music and bodies in the space had begun to draw the project towards performance.
Posebyen Backstage is an artistic development project supported by Cultiva and the Municipality of Kristiansand, and is now being further developed in collaboration with Kilden Theatre. The project explores how artistic processes can be opened up and shared with audiences, and what can emerge through encounters between artistic development, professional environments, institutions and the public.