Da ordene begynte å ta plass
Denne gangen handlet Posebyen Backstage om tekst.
Jeg valgte meg Erling Kittelsens En ustyrlig historie om soloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet. Det var ikke et tilfeldig valg.
For omtrent 17 år siden møtte jeg Erling Kittelsen for første gang. Birk var ganske ny i verden – rundt to år gammel – og jeg møtte Kittelsen på Kulturrådets årlige konferanse, hvor han leste fra et nytt verk. Jeg hadde hørt om ham tidligere. Han er opprinnelig fra Sørlandet og vokste opp ved Hunsfoss fabrikker, og har gjennom mange år invitert kunstnere og publikum inn i studioet sitt i Oslo. Hver fjerde fredag samler han mennesker til opplesninger, konserter, performance og suppe.
Jeg fikk snakke litt med ham etter lesningen, og han ga meg et skuespill han hadde skrevet. Jeg leste det grundig. Jeg hadde aldri lest noe lignende. Det var merkelig, poetisk, åpent og samtidig veldig presist – omtrent like vanskelig å forklare som mine egne performancearbeider. Det merkelige var det som skjedde etterpå. I stedet for å sende en vanlig «takk for sist»-mail, skrev jeg begynnelsen på et helt nytt teaterstykke og sendte det til ham. Som om møtet med teksten hans hadde satt noe i gang.
Uten at jeg visste at jeg hadde behov for det, startet dette en flerårig skriveperiode for meg. Jeg skrev, vi møttes, og i toppetasjen hans midt i Oslo sentrum komponerte vi teksten videre sammen. Det ble en intens og altoppslukende periode. Jeg oppdaget at de visuelle tablåene jeg arbeidet med også kunne ha et liv i språket. Når de ble skrevet frem, fikk de en mening som gikk utover det jeg kunne se. Ordene gjorde noe annet enn det fysiske materialet. De kunne åpne en retning, skape forbindelser og la flere betydninger eksistere samtidig.
Det er kanskje derfor Kittelsens tekst føltes så relevant for Posebyen Backstage.
Inni meg føler jeg at Erling arbeider mytologisk, eller det er vanskelig å sette helt ord på det.. Det finnes noe norrønt i måten han lar landskap, kart, verdensdeler og mennesker gli inn i hverandre på. Jeg har alltid vært fascinert av fabler, og hos Erling kan selkatter, solloer, mennesker, hav og geografi eksistere i det samme universet uten at alt trenger å forklares. En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet er skrevet gjennom deler av 1990-tallet. Likevel traff den påfallende hardt inn i samtiden da jeg arbeidet med den i januar. Vi befant oss midt i en urolig tid rundt Grønland, USA og Russland, og plutselig opplevde jeg at teksten snakket direkte inn i noe som foregikk akkurat nå. Han beskriver nemlig en stor uenighet mellom solloer, selkatter, menneskene som ikke kan bli enige om hvem de er enige med og de store verdensdelene. Vi hadde nesten pusten i halsen.
Det er noe fascinerende ved det: En tekst som har levd med seg selv i flere tiår, kan plutselig få en ny resonans fordi verden rundt den har forandret seg. I Dansesalen installerte jeg objektene fra det tidligere arbeidet – det svarte sløret, de store maleriene og figurene – men denne gangen fikk teksten en større plass.
Jeg arbeidet med utdrag av teksten sammen med Vega Lou, og vi spilte inn vår første gjennomlesning. Vi undersøkte hvordan teksten kunne bevege seg ut i rommet gjennom kropp og bevegelse. Hør gjerne begynnelsen i lydklippet under her.
Lysdesignerne Laurent Ravot og Vitor Mendes fra Kildens lysavdeling var innom underveis, og Veronica Vallenes fra kostymeavdelingen kom inn for å prøve ut noen partiturer sammen med teksten. Igjen oppstod den tverrfagligheten jeg opplever som noe av det mest verdifulle ved Posebyen Backstage: at ideene får møte mennesker som kan se dem fra andre faglige ståsteder.
Da visningsdagen kom, valgte jeg å bli i prosessen. I stedet for å forsøke å presentere et ferdig resultat, holdt jeg en leseprøve – med både innspilt tekst og fremføring i rommet. Og teksten er mektig. Den fortjener en hovedscene.
Det var kanskje det tydeligste jeg tok med meg videre. Men jeg tok også med meg noe annet: Jeg kjente at det hadde begynt å krible i min egen skrivehånd igjen. Kanskje var det dette som skjedde da jeg møtte Erling for 17 år siden også. En tekst satte i gang noe som allerede lå der, uten at jeg visste at jeg lette etter det.
Etter arbeidet i Dansesalen satt jeg igjen med mange spørsmål. Hva skjer når mine visuelle tablåer møter et språk som ikke bare beskriver det jeg ser, men begynner å forandre det? Hva kan tekst gjøre med et rom? Hva kan et menneske gjøre med en tekst? Og hva skjer når en gammel fabel plutselig begynner å handle om vår egen samtid?
Jeg tror jeg må skrive videre på det.
Posebyen Backstage er et kunstnerisk utviklingsprosjekt støttet av Cultiva, Kristiansand kommune og Kilden Teater gjennom deres Artist-in Residence. Prosjektet undersøker hvordan kunstneriske prosesser kan åpnes opp og deles med publikum, og hva som kan oppstå i møtet mellom kunstnerisk utviklingsarbeid, fagmiljøer, institusjoner og publikum.
English version:
When Words Began to Take Up Space
This time, Posebyen Backstage turned out to be about text.
I chose Erling Kittelsen’s An Unruly Story of Solos, Seals and a Love-Hole in the Sea. It was not a random choice.
I first met Erling Kittelsen about 17 years ago. Birk was still quite new to the world – around two years old – and I met Erling at the Norwegian Arts Council’s annual conference, where he was reading from a new work. I had heard of him before. He is originally from Southern Norway and grew up at Hunsfoss Mills, and for many years he has invited artists and audiences into his studio in Oslo. Every fourth Friday, he brings people together for readings, concerts, performances and soup.
I had the chance to speak with him briefly after the reading, and he gave me a play he had written, with me in mind and in my hands. I read it carefully. I had never read anything like it before. It was strange, poetic, open and at the same time very precise – about as difficult to explain as my own performance work. The strange thing was what happened afterwards. Instead of sending a conventional “thank you for the other day” email, I wrote the beginning of an entirely new play and sent it to him.
As if encountering his text had set something in motion.
Without knowing that I needed it, this began a period of writing that lasted for several years. I wrote, we met, and in his top-floor studio in the middle of Oslo, we developed and composed the text together. It was an intense and all-consuming period.
I discovered that the visual tableaux I was working with could also have a life in language. When written out, they acquired a meaning that went beyond what I could see. Words did something different from the physical material. They could open up a direction, create connections and allow several meanings to exist simultaneously. Perhaps that is why Kittelsen’s text felt so relevant to Posebyen Backstage.
Erling’s work is, as I see it, fundamentally mythological. There is something Norse in the way he allows landscapes, maps, continents and people to merge into one another. And then there are the fables. I have always been fascinated by fables, and in Erling’s work, seals, sollos, people, the sea and geography can exist within the same universe without everything needing to be explained.
An Unruly Story of Sollos, Sealcats and a Love-Hole in the Sea was written over parts of the 1990s. And yet, when I worked with it in January, it resonated strikingly with the present moment. We were in the midst of an unsettled period surrounding Greenland, the United States and Russia, and suddenly I experienced the text as speaking directly into something happening right now.
There is something fascinating about that: A text that has existed on its own for several decades can suddenly acquire a new resonance because the world around it has changed. In the Dance Studio, I installed the objects from the earlier work – the black veil, the large paintings and the figures – but this time, the text was given a much greater presence.
I worked on the opening together with Vega Lou, and we recorded our first reading. We also explored how the text could move into the space through the body and through movement. Laurent Ravot and Vitor Mendes from Kilden’s lighting department dropped in during the process, and Veronica Vallenes from the costume department joined us to try out some movement scores alongside the text. Once again, a form of interdisciplinarity emerged that I experience as one of the most valuable aspects of Posebyen Backstage: ideas encountering people who can see them from entirely different professional perspectives.
When the day of the presentation arrived, I chose to remain within the process. Rather than attempting to present a finished result, I held a rehearsal reading, combining recorded text with live performance in the space. And the text is powerful. It deserves a main stage.
That was perhaps the clearest thing I took with me from the week. But I also took something else with me: I could feel my own writing hand beginning to itch again. Maybe that was what happened when I met Erling 17 years ago, too. A text set something in motion that was already there, without me knowing that I was looking for it.
After the work in the Dance Studio, I was left with many questions.
What happens when my visual tableaux encounter a language that does not simply describe what I see, but begins to transform it? What can text do to a space? What can a person do with a text? And what happens when an old fable suddenly begins to speak about our own present?
I think I need to keep writing about it.
Posebyen Backstage is an artistic development project supported by Cultiva and the Municipality of Kristiansand, and is being further developed in collaboration with Kilden Theatre. The project explores how artistic processes can be opened up and shared with audiences, and what can emerge through encounters between artistic development, professional environments, institutions and the public.