Posebyen Backstage

– Å åpne vinduet. (English version follows)

Da jeg begynte arbeidet med det som skulle bli Posebyen Backstage, satt jeg med mye materiale, men ingen klar retning.

Jeg arbeidet med duft og var opptatt av hvordan luktesansen kan vekke minner og erfaringer før vi rekker å sette ord på dem. Samtidig malte jeg, utviklet partiturer med figurer og bevegelser, og arbeidet med et stort sort slør.

Det vokste frem mange spor. Inni meg en slags rytme.  Men ingen tydelig linje.

Atelieret mitt i Posebyen har store vinduer ut mot gaten. Folk gikk forbi og så inn på det som foregikk. Uferdige malerier. Materialer på gulvet. Et rom i endring.

Jeg begynte å tenke på disse blikkene.

Hva skjer når en kunstnerisk prosess blir synlig før den er ferdig?

Gjennom mer enn tjue år som kunstner hadde jeg stort sett arbeidet slik at publikum møtte resultatet. Denne gangen ønsket jeg å undersøke selve veien dit.

Da tenker jeg ikke på en utlevering av meg selv, men som en åpning inn i det kunstneriske arbeidet.

Hvordan oppstår en idé?Hva gjør man når man har mye, men ennå ikke vet hva som hører sammen? Hvordan finner et materiale sin form?

Dette er spørsmål som også finnes langt utenfor atelieret.

Vi lever i en tid hvor vi raskt kan finne svar. Vi kan søke, spørre og få informasjon nesten umiddelbart. Samtidig er det mye i livet som ikke lar seg løse på denne måten. Vi vet ikke alltid hvor vi er på vei. Noen ganger må vi gå før vi ser hele veien. Eller til og med bare deler av den.

For meg er kunsten et sted hvor dette får lov til å eksistere. Et sted hvor jeg kan arbeide med det som ennå ikke er formulert. Med sanser, materialer, kropp, bevegelse og bilder. Kroppen inngår her som et materiale blant andre – på samme måte som maling, tekstil, lys eller lyd.

Posebyen Backstage ble derfor et forsøk på å åpne dette rommet.

Det begynte i et atelier i Posebyen.

Med store vinduer ut mot gaten.

Og uten en klar plan for hvor det skulle ende, men et ønske og et mål om å åpne noen rom. Jeg vil en tid fremover nå gi deg innblikk i denne prosessen.

– Opening the Window

When I began working on what would eventually become Posebyen Backstage, I was surrounded by a great deal of material, but without a clear direction.

I was working with scent and became interested in how our sense of smell can awaken memories and experiences before we have time to put them into words. At the same time, I was painting, developing scores with figures and movements, and working with a large black veil.

Many different traces and directions began to emerge. Somewhere inside me, there was a kind of rhythm. But no clear line.

My studio in Posebyen has large windows facing the street. People would walk past and look in at what was happening. Unfinished paintings. Materials scattered across the floor. A room in constant change.

I began to think about these gazes.

What happens when an artistic process becomes visible before it is finished?

For more than twenty years as an artist, I had mostly worked in a way where the audience encountered the result. This time, I wanted to explore the path leading there.

By this, I do not mean exposing myself personally, but opening a window into the artistic process itself.

How does an idea emerge? What do you do when you have a great deal of material, but do not yet know what belongs together? How does a material find its form?

These are questions that exist far beyond the studio.

We live in a time when answers are readily available. We can search, ask questions and access information almost instantly. At the same time, much of life cannot be resolved in this way. We do not always know where we are going. Sometimes we have to start walking before we can see the whole path. Or even just parts of it.

For me, art is a place where this can exist. A place where I can work with what has not yet been formulated. With the senses, materials, the body, movement and images. Here, the body becomes one material among others – much like paint, textile, light or sound.

Posebyen Backstage therefore became an attempt to open up this space.

It began in a studio in Posebyen.

With large windows facing the street.

And without a clear plan for where it would lead, but with a desire and an intention to open up new spaces.

Over the coming period, I want to give you an insight into this process.